12 små hunderaser som nesten ikke bjeffer

Det er mange som ønsker seg en liten hund som ikke bjeffer, og det finnes mange fine hunderaser som nesten ikke bjeffer i det hele tatt.

Alle hunder har selvsagt potensiale for å bjeffe, men noen er mer bjeffete enn andre. For eksempel vil en chihuahua ha et så sterkt vokterinstinkt at den nesten alltid vil bjeffe om den hører noe, mens andre raser er på andre enden av skalaen og nesten aldri bjeffer.

Det er derimot først og fremst oppdragelsen som avgjør hvor bjeffete hunden din blir. Man kan i stor grad unngå å få bjeffete hunder ved å trene dem til å være rolige når de ser ting som ellers ville fått dem til å bjeffe. Dette er enklest å gjøre med valper og raser som ikke er utpreget bjeffete av seg (som de nedenfor).

I denne artikkelen ser vi nærmere på 12 ulike små hunderaser som nesten ikke bjeffer. Vi ser litt på fordeler og ulemper med de ulike hunderasene, så håper vi at du finner en liten, bjeffefri hunderaser som passer for deg.

1) Italiensk mynde

Italiensk mynde er den minste av alle myndene, men den er som mynder flest. Det vil si at den er en skikkelig sofapotet innendørs, men har eksplosivt mye energi når den er ute. Det er en super familiehund som er snill og grei med alle. Den fungerer godt sammen med barn i alle aldere.

De aller færreste mynder bjeffer, og det er uvanlig å se en italiensk mynde bjeffe i det hele tatt. Dette er en hund som kan være helt upåvirket av at det banker på døren, og ikke nødvendigvis tar seg bryet med å hilse på gjester som kommer på besøk.

Les mer om italiensk mynde på raseprofilen dens her.

Fordeler med italiensk mynde:

• Er veldig rolig innendørs.
• Går godt overens med barn.
• Stabil og snill hund.

Ulemper med italiensk mynde:

• Trenger klær om vinteren.
• Kan være litt vel pinglete.
• Har lett for å bli overvektig.
• Kan være litt sta og vanskelig å trene.

2) Malteser

Malteser er en søt, liten hunderase som er mest kjent for den vanvittige pelsen dens. Det er en utpreget selskapshund som ikke har noen andre bruksområder enn å tilbringe tid med familien sin, og passer inn i de fleste hjem.

I dag har malteser blitt en veldig populær rase, og det er ikke så rart. Den er rolig mot både mennesker og andre hunder, samtidig som den er svært hengiven mot flokken sin.

Malteser er også en intelligent rase som er enkel å trene. Den krever en del pelsstell, selv om man velger å klippe den kort.

Noen maltesere bjeffer mye, noe som er naturlig for dem, men det er også en rase hvor du som eier ganske enkelt kan trene vekk denne atferden. Det krever litt arbeid, men de godtar det om du er konsekvent med at de ikke skal få bjeffe.

Les mer om malteser på raseprofilen dens her.

Fordeler med malteser:

• Krever lite mosjon.
• Røytefri hunderase.
• Veldig snill mot alt og alle.

Ulemper med malteser:

• Krever mye pelsstell!
• Bjeffefri hunder krever oppdragelse.

3) Cavalier king charles spaniel

Cavalier king charles spaniel kalles for det meste bare for cavalier, og er en populær hunderase. Den er veldig lojal og snill mot eierne sine, og regnes som en veldig flott hunderase.

En cavalier skal være sosial og glad i både hunder og mennesker, og går fint overens med barn. Ulempen med rasen er at den har ganske mange arvelige sykdommer, høy andel som er syke, og lav gjennomsnittlig levealder.

De færreste cavalierer bjeffer, selv om dette er en rase som kan si ifra hvis det banker på døren. Men det er på ingen måte en gneldrebikkje eller en hund som står og bjeffer på alt og alle.

Les mer om cavalier på raseprofilen dens her.

Fordeler med cavalier:

• En snill og rolig hund.
• Går fint overens med barn.
• Sosial mot andre hunder.

Ulemper med cavalier:

• Veldig mange rasespesifikke sykdommer, og generelt mye sykdom.
• Trenger mye mosjon.
• Trenger mye mental aktivisering.

4) Tibetansk terrier

Tibetansk terrier er den eneste terrieren på listen, for disse har en tendens til å bjeffe. Tibetansk terrier er derimot en av de terrierne som ikke bjeffer stort, og så lenge den får tydelig grenser som sier at det ikke er lov med bjeffing vil den som regel finne seg i dette.

Dette er også en rase som krever litt pelsstell, da den har en tykk og krevende pels ment for det røffe klimaet i Tibet. Man må regne med å stelle pelsen daglig.

Ellers er tibetansk terrier en snill hund som passer fint i vanlige boforhold med både voksne og barn, og trives også bra med andre hunder. Det er en veldig glad og leken hund, selv om den ikke har de største kravene til fysisk mosjon for å trives.

Fordeler med tibetansk terrier:

• Veldig sunn, og lever ekstremt lenge (15 – 16 år).
• Kommer overens med de fleste.

Ulemper med tibetansk terrier:

• Veldig mye pelsstell!
• Må ha strenge regler mot bjeffing om du ikke vil at den skal bjeffe i det hele tatt.

5) Bichon frisé

Bichon frisé er kanskje ikke den rasen de fleste tenker på som en liten hunderase som bjeffer lite, men faktisk er det slik at med riktig oppdragelse så er bichon frisé absolutt en hunderase som ikke trenger å bjeffe.

Ellers er bichon frisé en super familiehund som trives både med enslige, hos par eller i større familier. Den knytter tette bånd til alle familiemedlemmer, og trives best om den kan være på eller i nærheten av eieren sin.

Det er enkelt å trene en bichon frisé, og den lærer nye ting raskt. Det kan bli en riktig så lydig hund med litt innsats. Også denne har ganske mye pelsstell.

Les mer om bichon frisé på raseprofilen dens her.

Fordeler med bichon frisé:

• Røytefri hunderase.
• Veldig enkel og grei.
• Krever ikke all verdens med mosjon.
• Fungerer som regel godt med barn.

Ulemper med bichon frisé:

• Mye pelsstell.

6) Bolognese

Bolognese er ikke bare en pastarett, men også en artig hunderase. Denne er tett beslektet med både malteser og bichon frisé, og deler mange trekk med disse to rasene.

Det betyr at nolognese er en snill og grei hund som passer inn hos de fleste, men som krever en del pelsstell.

En bolognese er ikke like lydløs som mange av de andre på listen, og vil fort bjeffe litt om det banker på døren. Den vil derimot ikke bjeffe mot fremmede hunder eller gneldre når dere er på tur, så den har en ganske liten mengde bjeffing.

Les mer om bolognese på raseprofilen dens her.

Fordeler med bolognese:

• Røytefri hunderase.
• Veldig grei å ha med å gjøre.

Ulemper med bolognese:

• Mistrives alene.
• «Borrelåshund» som følger eieren overalt.

8) Chinese Crested

Chinese crested er en artig hunderase som kommer både som hårløs variant, og en variant med pels. Disse små hundene er intelligente hunder som trives veldig gode sammen med mennesker.

Det er en veldig sosial rase som vil mistrives om de må stå alene i 8 timer hver dag mens eierne er på jobb. De passer derfor best hos folk som kan gå hjemme med dem.

En Chinese crested bjeffer veldig sjeldent, og er stort sett veldig rolige av seg. Om det er skumle situasjoner eller om de møter fremmede vil de som regel reagere ved å trekke seg tilbake og være reserverte, men bjeffer sjeldent.

Les mer om Chinese crested på raseprofilen dens her.

Fordeler med Chinese crested:

• En veldig rolig hund.
• Krever ganske lite mosjon.

Ulemper med Chinese crested:

• Kjent for å være mange useriøse oppdrettere i miljøet.
• Trenger en del pels- og hudstell.
• «Borrelåshund».
• Kan være sta og vanskelig å trene.

9) Mops

Mops er en liten hunderase som nesten ikke bjeffer. Disse kompakte hundene har personligheten til en stor hund, men en liten kropp, og passer for de som vil ha en hund med mye sterk personlighet.

Mopser er både smarte og lettlærte, men kan være litt sta. De er på mange måter en ultimat familiehund, og vil ha det kjempefint om de bor sammen med en familie med flere mennesker.

Den korte snuten deres har også en del ulike problemer, og mops er blant de hunderasene som er dyrest å forsikre. Dette kommer av at risikoen for skade og sykdom hos mops regnes som ganske høy, så det er noe å tenke på.

Les mer om mops på raseprofilen dens her.

Fordeler med mops:

• En veldig artig hunderase.
• Er utrolig flinke med barn!
• Hundeverdens klovn.

Ulemper med mops:

• Utsatt for en del arvelige rasesykdommer.
• Man må følge nøye med på vekta.

10) Fransk bulldog

Fransk bulldog er også en artig hunderase som på mange måter minner veldig om mopsen som vi skrev om ovenfor. Denne er også livlig og går godt overens med både barn og andre mennesker, og har mye personlighet i en liten kropp.

Dette er en super selskapshund, men også denne rasen har en del ekstra rasespesifikke sykdommer og problemer som er verdt å være klar over.

Fordeler med fransk bulldog:

• En veldig morsom hunderase.
• Går godt overens med barn.
• Lite pelsstell.
• Vil være familiens midtpunkt.

Ulemper med fransk bulldog:

• Utsatt for en rekke rasespesifikke sykdommer.
• Må følge med på vekten.

11) Papillon og phalene

Papillon og phalene er egentlig to ulike raser, men den eneste forskjellen er om de har stående eller hengende ører. De er likevel så like at begge rasene kan fødes i samme kull, og selve atferden er helt lik.

Både papillon og phalene er gode selskapshunder som trives godt i de fleste familier. De trenger ikke stort til fysisk mosjon, men vil trives godt med agility eller lydighetstrening. Det regnes som en ganske aktiv og kvikk rase, og takker ikke nei til en tur når den først får sjansen.

Disse hundene elsker å få oppmerksomhet, og man merker raskt at de har en tendens til å bli familiens midtpunkt. Om de ikke får oppmerksomhet tar de den.

Ingen av rasene er spesielt bjeffete av seg, med mindre man lar de blir det. Dette er nemlig to raser som ikke egentlig bjeffer, men som er veldig raske til å lære seg å bjeffe om de får lov. Så her er oppdragelse knallviktig hvis du vil ha en hund som bjeffer lite.

Fordeler med papillon og phalene:

• En liten og hendig hund.
• Blir raskt familiens midtpunkt.
• Kan brukes til agility og lydighet.
• Trenger ikke så mye mosjon.

Ulemper med papillon og phalene:

• Må ha en del pelsstell.
• Må ha en viss oppdragelse om den ikke skal bjeffe.
• Må ha ganske mye mental aktivisering.
• En del ulike sykdommer og problemer med rasene som man må følge med på.

12) Lhasa apso

Lhasa apso er nok en av disse langhårede småhundene som først og fremst er en ypperlig selskapshund. Om du har tid til å stelle pels tre-fire ganger i uken kan du få deg en super hund i denne rasen. Pelsen kan klippes kort for å gjøre det litt enklere, men den krever fortsatt en del stell.

På mange måter er lhasa apso en super familiehund, for den har en tendens til å tilpasse seg livet til eierne sine. Om du elsker å gå på lange skogsturer blir den med på dette. Hvis du derimot foretrekker kortere turer på en halvtimes tid hver dag, men liker å være mye innendørs, så blir den med på dette også, så lenge den får nok mental aktivisering.

Det er viktig å være klar over at dette er en vakthund. Det betyr at den fint kan lære seg å bjeffe, men det er aldri noen gneldrebikkje. Det er dessuten nokså enkelt å trene vekk bjeffingen dens helt, så med litt innsats har man en helt bjeffefri hund.

lhasa apso er en veldig sunn og frisk rase som kan lege veldig lenge. Mange blir 15 – 16 år gamle!

Les mer om lhasa apso på raseprofilen dens her.

Fordeler med lhasa apso:

• En sunn og frisk rase som lever lenge.
• Passer inn i de fleste familier og boforhold.

Ulemper med lhasa apso:

• Krever mye pelsstell.

Alle hunder vil lære å bjeffe om du lar dem gjøre det

Selv om du velger en hunderase som er kjent for å ikke bjeffe, vil de gjøre det om du godtar det. Dersom de står ute i hagen hele dagen uten tilsyn vil de raskt lære å bjeffe på andre hunder for å få oppmerksomhet.

Du som eier kan i stor grad unngå å trene dem til å bjeffe ved å være konsekvent i oppdragelsen. Om du har en hund fra listen ovenfor som bjeffer er det trolig fordi den har fått lov til det når den var valp, så har denne uønskede atferden festet seg i hunden.

Noen hunderaser er svært vanskelig å få bjeffefri, og dette inkluderer det meste av spisshunder, gjeterhunder og hunder som har vært brukt som varslerhund på et punkt.