Raseprofil: Tervueren

Tervueren er en av de fire hunderasene som kalles for belgisk fårehund, og er en stor og aktiv hund som først og fremst er en real brukshund. Rasen regnes for å være veldig intelligent og ha utrolig høy arbeidskapasitet, men er til gjengjeld svært krevende, og å ha en tervueren (eller en annen belgisk fårehund) er mer som en egen livsstil enn en hobby.

Om du er en av dem som kan legge nok innsats i trening, mosjon og ikke minst mental aktivisering kan du få en skikkelig fin hund i en tervueren. De er lojale og kontaktsøkende, og elsker å jobbe med eieren sin.

De tre andre variantene av belgisk fårehund er svært like i atferden, men har litt ulikt utseende. De andre variantene er laekenois med stri pels, groenendael med lang og sort pels, og malinois med kort og glatt pels.

Navnet til tervueren uttales som oftest tervu-ren, eller forkortes til terv eller tervis.

Tervueren kort oppsummert

• En ypperlig brukshund.
• Passer for folk som vil bruke hunden mye.
• Gir seg aldri!
• Trenger mye mosjon.
• Trenger veldig mye mental aktivisering.
• Trives godt tett på eierne sine.

Atferd og lynne hos tervueren

Tervueren er en lojal, intelligent og krevende hund som absolutt ikke passer for alle og enhver. Dette er et arbeidsjern av en hund som elsker å jobbe med ulike oppgaver, og trenger et hjem hvor den virkelig får brukt seg.

Dette er altså en rase som bør få en jobb. Det kan være at man driver med hundesport, bruker den til å gjete sau eller andre beitedyr, eller får andre oppgaver som den kan bruke mye tid på. Det er på ingen måte en typisk selskapshund som passer inn hos «vanlige folk», men heller bør bo hos svært hundeinteresserte mennesker.

Når det er sagt er det en god familiehund i de riktige familiene. Om den får brukt seg nok er den rolig og stille innendørs, og elsker å være i nærheten av flokken sin. De liker for øvrig å få med seg absolutt alt som skjer, både inne og ute, og vil ofte stirre intens på det som skjer.

Tervueren kan ha litt lett for å utvikle seg til å bli skeptisk eller nervøs i ukjente situasjoner. Dette er noe som i en viss grad kan skje med alle gjeterhunder, så det er ekstra viktig å bruke mye tid på sosialisering når den er valp. Ulike typer miljøtrening bør starte allerede kort tid etter at du får valpen i hus, og fortsette jevnt og trutt gjennom hele oppveksten. Hos noen hunderaser kan man trappe ned miljøtreningen når hunden blir 5 – 6 måneder, men det er best å fortsette med tervueren for å sikre seg at den faktisk ikke utvikler stress og nervøsitet for nye situasjoner.

Men når dette er sagt går det som regel helt fint hvis man legger nok innsats i det. Man bør også legge arbeid i sosialiseringen, da de kan være litt keitete med andre hunder om de ikke lærer seg å kommunisere godt med andre hunder som unge.

Det er nokså vanlig at tervueren er skeptisk til fremmede, og bruker god tid før den godtar nye mennesker. Her er det bare å respektere hundens grenser, så kommer den for å hilse når den er klar for det. Det er ikke normalt at de er redde for ukjente mennesker, men det hender også at noen utvikler en viss sky atferd.

Tervueren er absolutt en hund som raskt kan bli en «problemhund». Mange eiere føler at hunden ikke oppfører seg uansett hva de prøver på, men i realiteten skyldes dette som regel at hunden er understimulert fordi den ikke har fått nok mental aktivisering. Dette er jo en brukshund som ideelt sett skal brukes flere timer om dagen, så de begynner rett og slett å kjede seg om de ikke får brukt seg godt nok.

En understimulert tervueren har raskt for å bli destruktiv, bjeffe mye, eller være hyperaktiv innendørs. Ellers er den ofte veldig stressa hvis den er undersimulert, og kan vandre frem og tilbake i timevis, pese og jevnt over være overtent.

Med andre ord; denne hunden har utrolig mye energi, og den må få den ut. Da kan du enten få den ut på tur og med aktivisering, eller la hunden få det ut ved å bjeffe, ødelegge møbler, stresse og herje innendørs.

Mosjon av tervueren

Tervueren er en rase som trenger en god del mosjon, og du bør ha som mål at den får alt mellom 1,5 og 2 timer med mosjon daglig. Dette kan selvsagt deles opp i flere turer, så om du går en halvtime på morgen og kveld, og én time på ettermiddagen er du i mål med mosjonen den trenger.

Rasen trives godt med høy aktivitet på mosjonen, så de kan fint være med på joggeturer, sykkelturer eller tilsvarende mosjonstyper hvor de må holde et høyt tempo.

Den mentale aktiviseringen er derimot minst like viktig som den fysiske, Dette er aktiviteter hvor hunden får brukt hodet og sansene sine, og kan være alt fra lydighetstrening til sporsøk. Tervueren er en allsidig rase, så du kan trene mental aktivisering på mange ulike måter, men det er viktig at du legger mye tid og innsats i det. Det er dessverre altfor vanlig at tervuerener blir understimulert som følge av at de ikke får brukt hodet og kroppen sin nok.

Trening av tervueren

Tervueren er en veldig førbar og intelligent hunderase, og det skal være godt mulig å få en utrolig lydig hund. Når man skal trene den må man sette tydelige grenser uten å være for hard mot den. Om behandlingen er for hard kan den bli usikker og nervøs.

Det kan være litt krevende å skulle hevde grenser uten å være for hard, og dette er noe av grunnen til at rasen passer best for erfarne hundefolk som har oppdratt lignende hunderaser tidligere. Rasen responderer godt på bruk av ball og lek som belønning når den gjør noe riktig, og er ikke alltid like interessert i godbiter som det mer matfikserte hunder ofte er.

Selve treningen på kommandoer og lignende går som regel veldig enkelt, og tervueren har en høy arbeidskapasitet som gjør at den kan jobbe lenge og hardt før den mister konsentrasjonen. Så lenge du klarer å være konsekvent og tydelig med den får du en svært lydig hund.

Bruksområder for tervueren

Tervueren er jo en rase med høy arbeidskapasitet, så den kan brukes til det aller mest. Om du vil drive med hundesport som agility, rallylydighet, flyball eller freestyle egner den seg veldig godt til dette, og kan komme høyt oppe på resultatlistene der.

Som en godkjent rase kan den selvsagt også stilles ut. Noen synes de kan være gode varslerhunder, men det må jo være opp til enhver om en ønsker å trene den til å bjeffe når den hører noe. Den er ikke noen naturlig vakthund, men kan fint trenes til å være OK til å si ifra hvis det skjer noe uventet.

Det er sjeldent man ser tervueren brukt som tjenestehund, militærhund, politihund eller lignende, selv om den sikkert fint kunne fungert til dette. Grunnen er at «broren» malinois regnes som bedre egnet, så da blir malinoisen valgt til slike jobber.

Tervueren kan selvsagt også brukes som gjeterhund, men den er ikke spesielt mye brukt som dette her i Norge, da andre raser som border collie regnes som bedre egnet.

Ellers er tervueren en god familiehund som passer inn i de fleste familiertyper, gitt at den får nok mosjon og mental aktivisering. Rasen er først og fremst brukt av folk med mye interesse for hundesport.

Helsen til tervueren

Tervueren har jevnt over en god helse, og de lever ofte til de blir 14 – 15 år gamle, noe som er nokså gammelt med tanke på hvor store de er. Men som med alle raser er det litt småtterier man må være obs på å følge med på hos hunden din.

Rasen kan få hofteleddsdysplasi (HD), selv om det ikke regnes som spesielt utbredt hos tervueren sammenlignet med andre hunder i samme størrelse. Den kan også arve albueartrose (AA), og det regnes med at rundt 5 % av alle tervueren får en viss grad av AA.

Den farligste og skumleste sykdommen tervueren kan få er epilepsi. Her får hunden ett eller flere krampeanfall som kan være alt fra veldig milde til svært alvorlige. Sykdommen kan til en viss grad kontrolleres med medisinering.

Ellers kan tervueren være nervøse av seg. Dette er noe mer eller mindre alle gjeterhunder har en viss risiko for. Det er derfor lurt å bruke mye tid på miljøtrening og sosialisering i ung alder for å begrense sjansen for at den blir nervøs over nye situasjoner som voksen.

Fysikken til tervueren

Tervueren er en stor hund med en kraftig kropp, stående ører, og lang rødbrun pels. En voksen hanntervueren skal veie rundt 25 til 30 kg og ha en mankehøyde på mellom 60 til 66 cm (idealhøyde er 62 cm). Tispene veier gjerne et sted mellom 20 og 25 kg, og har mankehøyden mellom 56 og 62 cm, med 58 cm som idealhøyde.

Den lange pelsen skal være varmt brunrød med en sort maske på ansiktet. De stående ørene skal også være mørke. Underulla er lysere enn resten av pelsen.

Pelsstell hos tervueren

Til tross for at tervueren har en lang pels er det ikke all verdens med pelsarbeid. Pelsen er nemlig i stor grad selvrensende, og møkk og skitt faller av pelsen når den er tørr.

Det kan være fornuftig å gå over den med en børste omtrent én gang i uken. Det er ikke nødvendig, men det vil absolutt begrense hvor mye røyting du kommer til å finne i kriker og kroker rundt om i hjemmet ditt. Det er likevel en rase som krever at man har støvsugeren litt tilgjengelig, for det blir en del pels på gulvet uansett.

Tervueren har også én eller et par røyteperioder i året. Da mister den store deler av pelsen sin, og vil røyte noe helt vanvittig. I denne perioden er det ofte lurt å børste over den så mye som én eller to ganger dagen! Igjen er det ikke nødvendig, men du kommer til å vasse i pels på gulvet om du ikke gjør det.

Tervueren sin rasehistorie og utvikling

Tervueren stammer som alle de belgiske fårehundene fra Belgia. På slutten av 1800-tallet bestemte lokale hundefolk seg for å prøve å samle alle de ulike fårehundene som gjetet på gårder i Belgia til én felles rase. Grunnen var rett og slett at det ikke var noen god standard for disse, så her var det stor variasjon i pelstype og -lengde, størrelse og utseende.

Til tross for at målet var å samle sammen én belgiske fårehundrase ble det såpass mye debatt at de endte opp med fire stykker, og den langhårete og rødbrune varianten fikk navnet tervueren. Denne rasen fikk navnet sitt fra byen med samme navn ettersom det var her man fant flest av denne varianten.

Spørsmål og svar om tervueren