Polycystisk nyresykdom (PKD) er en arvelig sykdom som rammer spesielt persere og andre raser som har genetisk materiale fra perseren. Katten har sykdommen fra den er ung av, men det er først når katten er mellom 7 og 10 år at det er vanlig at man oppdager den.
PKD foregår ved at det dannes cyster på nyrene til katten. En cyste er en slags væskefylt blære som altså dukker opp inne i eller på nyrene. Noen katter kan leve hele livet med sykdommen uten noen plager i det hele tatt, mens andre i verste fall kan få nyresvikt i enten én eller begge nyrer, og dø som følge av dette.
PS. denne artikkelen handler om PKD hos katt, og rådene herfra bør ikke uten videre overføres til verken hund, menneske eller andre dyr.
Symptomer på polycystisk nyresykdom hos katt
Det kan være vanskelig å diagnostisere polycystisk nyresykdom hos katt ettersom det ikke er noen kliniske symptomer før sykdommen har kommet langt.
I noen tilfeller kan veterinærer oppdage at nyrene er større enn de skal være ved å kjenne på katten, men det er ikke alltid så enkelt.
Ellers må sykdommen oppdages ved røntgen eller ultralyd av nyrer.
Symptomer på nyresvikt hos katt
Hvis sykdommen har utviklet seg så langt at katten begynner å få nyresvikt kan man oppdage den, og følgende symptomer kan tyde på nyresvikt:
- Katten blir svak og trøtt.
- Katten spiser lite.
- Katten drikker mer enn normalt.
- Diaré.
- Brekninger.
- Magesår.
- Sår på slimhinner.
- Avmagring.
Det kan være litt vanskelig å oppdage, men hvis rasen er av de som har sjanse for å få polycystisk nyresykdom bør man ta katten til veterinær hvis noen av disse symptomene dukker opp. Ofte kommer problemene med nyrene i alderen 7 til 10 år.
Merk at selv om nyresvikt høres akutt ut, er det en gradvis prosess som foregår over lang tid. Kattens nyrer blir gradvis dårligere til å fjerne avfallsstoffer fra blodet, noe som reduserer allmenntilstanden til katten, men det kan ta lang tid fra nyresvikten starter til nyrene faktisk kollapser. Noen katter før innen et par uker, mens andre bruker flere måneder eller til og med et par år før nyrene gir etter.
Behandling av polycystisk nyresykdom hos katt
Det er ikke mulig å behandle polycystisk nyresykdom eller nyresvikt i seg selv, men det er mulig å begrense problemene. Først og fremst er det vanlig at veterinæren anbefaler et spesialfôr beregnet for katter med redusert nyrefunksjon, og i mange tilfeller kan den også få vitamintilskudd.
Ellers er det ikke uvanlig at katten får skrevet ut blodtrykksnedsettende medisiner for å begrense trykket i nyrene. Men dette avhenger av katten, hvor alvorlig skadet nyrene er, og hvordan katten har det.
Noen ganger trenger også nyresvikt støttebehandling som intravenøs væskebehandling eller lignende i perioder.
Merk at det ikke er mulig å behandle nyrene for PKD, og at medisinene og endringen av kosten kun kan begrense hvor raskt nyrene ødelegges. Katter med PDK vil ofte ha redusert levealder.
Forebygging av polycystisk nyresykdom hos katt
Hvis katten først har PKD er det altså ingenting å gjøre, men det er heldigvis ganske enkelt å unngå det. Det finnes nemlig en gentest for å sjekke om katten har PKD eller bærer sykdommen, så hvis man kjøper kattunger fra en oppdretter som har sjekket begge foreldrene er du garantert å få en frisk kattunge.
Jeg anbefaler derfor kun å kjøpe kattunger fra seriøse oppdrettere som faktisk sjekker dyrene sine. Det er ikke godt nok at katten «virker frisk», men den skal ha vært sjekket for dette via gentest.
Dette er spesielt viktig hvis man kjøper perser eller exotic, og det er ikke nødvendigvis vanlig å sjekke etter PKD hos de rasene som får det mye sjeldnere.
Katteraser som er utsatt for PKD
Det er først og fremst perserkatter som har problemer med PKD, men siden perseren har blitt brukt for å få frem lang pels hos mange andre raser finner vi også polycystisk nyresykdom hos en del andre raser nå om dagen.
Noen av rasene som kan ha PDK er:
- Exotic.
- Britisk langhår.
- Selkirk rex.
- Britisk korthår.
- Scottish fold.
- Devon rex.
- Langhårede huskatter (har ofte litt genmateriale fra perser).
- … og flere.
Det er derimot betydelig mer vanlig hos perser og exotic enn hos noen av de andre rasene. Hos de andre regnes sykdommen som svært sjelden.