Degenerativ myelopati, også kjent som progressiv myelopati, er en nevrologisk sykdom hos hund hvor nervesystemet i ryggmargen til hunden angripes og svekkes.
Nervene i ryggmargen svekkes sakte, men gradvis, og påvirker både koorinasjon og balanse i beina.
De vanligste symptomene på degenerativ myelopati hos hund er svakhet i beina og ryggen. Det første man legger merke til som hundeeier er gjerne at hunden drar bakbeina etter seg.
Noen hunder sliter med å koordinere for- og bakbeina, mens andre generelt får dårligere bevegelighet i alle beina. En del hunder kan også slite med inkontinens, spesielt når sykdommen har utviklet seg en stund.
Symptomene kan både komme og gå, og bli både verre og bedre. Sykdommen er trolig ikke forbundet med noe smerte. Tvert imot vil smertereseptorene i beina ofte forsvinne slik at hunden ikke har verken følelse eller smertefølelse i området.
Degenerativ myelopati hos hund ligner veldig på multippel sklerose (MS) hos mennesker.
Degenerativ myelopati angriper først og fremst eldre hunder, og det er vanligst at hunder på 8+ år får sykdommen. Noen hunder kan også få sykdommen i 4 – 5 års alder.
Det ser ut til å være en arvelig sykdom hvor foreldre kan være bærere av degenerativ myelopati uten å selv få sykdommen. Hunder kan også ha to utgaver av genet slik at de kan få sykdommen, uten at de faktisk får den.
Hunderaser som er utsatt for degenerativ myelopati
Degenerativ myelopati er først og fremst en sykdom som forbindes med schæferhund og welsh corgi, men finnes også i raser som trolig deler opphav med disse to rasene.
Noen av rasene som også kan få DM er:
- Saarloos wolfhond.
- Berner sennen.
- Puddel (alle størrelser).
- Siberian husky.
- Langhåret collie.
- Korthåret collie.
- Mops.
- Chesapeake bay retriever.
- Ruhåret fox terrier.
- Finsk lapphund.
- Boxer.
- Rottweiler.
- Golden retriever.
- Kerry blue terrier. Sjeldent hos norske hunder, mer vanlig i utlandet.
- Borzoi.
- Nova scotia duck tolling retriever.
- Rhodesian ridgeback.
- Boykin spaniel.
Hos noen av hunderasene regnes degenerativ myelopati som en normal sykdom, mens hos de fleste er det en svært sjelden sykdom som kun inntreffer noen ytterst få hunder. For eksempel kan vi se på finsk lapphund; der regner Norsk lapphundklubb med at kun rundt 5 finske lapphunder har utviklet symptomer på sykdommen i hele verden.
Teknisk sett kan alle raser få degenerativ myelopati, men de på listen over har større risiko. Schæferhund er den mest utsatte rasen.
Diagnostisering av degenerativ myelopati
Det er ikke noen enkel måte å diagnostisere degenerativ myelopati, og det skjer hovedsakelig ved at veterinær gradvis utelukker andre potensielle årsaker til sykdommen.
Den eneste sikre måten å påvise degenerativ myelopati er ved å ta prøver av ryggmargen hos døde dyr. Dette kan være fornuftig å gjøre hos hunder som har hatt valper, da disse kan ha arvet sykdommen.
Det finnes en gentest man kan ta for å se om hunden er disponert for sykdommen, er bærer av den, eller om hunden er helt fri for genet. Dette kan si noe om hvilke hunder som er i faresonen for å få sykdommen, selv om langt ifra alle som har to utgaver av genet faktisk blir syke.
Behandling av degenerativ myelopati
Det finnes ingen direkte behandling mot degenerativ myelopati, men det veterinærer pleier å anbefale er muskeltrening. Dette handler som regel om å gradvis trene hunden til å bli i bedre form, gjerne ved å drive svømmetrening.
Mange veterinærer anbefaler også vitamintilskudd, og vitamin E, B og C er typisk. En del veterinærer skriver også ut kortison som man skal gi til hunden enten daglig eller annenhver dag.
Men husk at behandling er individuelt, så dette er noe veterinæren må avgjøre for akkurat din hund.
Det er også vanlig å gi hunden rullestol om bakbeina slutter helt å fungere.
Hunder med degenerativ myelopati kan aldri bli friske igjen, men med behandling kan symptomene dempes. Men siden det er en forverrende sykdom vil den over tid bli verre.
Fra sykdommen inntreffer til hunden vil slite med å bevege seg er som regel mellom 6 og 12 måneder.