Det unike øylandet Japan har hele 10 nasjonale hunderaser, og av disse 10 er faktisk 7 av dem spisshunder. På listen over japanske hunderaser finner man alt fra kjente raser som shiba, til sjeldne terriere, og ikke minst en enorm kamphund som er ulovlig i Norge.
De japanske hunderasene er blant de eldste i hele verden, og det er funnet gravrester av en hund som minner veldig om shiba, men som er datert til å være over 3 000 år gammel!
I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på alle de ti japanske hunderasene som finnes, så kanskje du finner deg en rase du liker?
1) Shiba
Shiba er uten tvil den mest kjente av alle de ti japanske hunderasene. Ikke bare er den mest populær her i Norge, men også i Japan. Der finnes det nemlig over 9 000 000 shibaer, så det er nesten dobbelt så mange shibaer i Japan som det er mennesker i Norge.
Mye av grunnen til at shiba er så populær er at det både er en robust hund som er ganske grei å ha med å gjøre, samtidig som den kommer i en ganske hendig størrelse. Voksne hunder blir mellom 7 og 12 kg, og trenger en del mosjon.
Shiba er en veldig god selskapshund, men trenger en del mosjon og aktivisering for å trives. Den har en utrolig god luktesans, fungerer godt til hundesport, og har lange tradisjoner som jakthund i hjemlandet.
Det skal sies at det er en urhund, og som urhunder flest kan den være ganske territorial og dominant. Den fungerer derfor knallgodt som vakthund.
Om du ønsker deg en shiba bør du enten ha en del hundeerfaring fra før av, eller være villig til å sette deg godt inn i hvordan du oppdrar den. Det er nemlig krevende å oppdra en urhund, men om du først får det til blir det en fremdragende familiehund.
På engelsk rasen shiba inu. Inu (犬) betyr bare hund, så inu-endingen av navnet brukes ikke på verken denne eller de andre japanske hundene her i Norge.
Les mer om shiba på raseprofilen dens her.
2) Akita
Akita, også kjent som japansk akita, er på mange måter ganske lik på shiba, men er betydelig større. Dette er nemlig en stor hund som fort kan veie over 45 kg.
Når man har en akita er det viktig å drive med trening fra ung alder av, for dette er en ganske krevende rase. Den trenger en bestemt leder som aldri prøver å kue hunden, men som heller har tålmodighet til å trene den.
Akita er en veldig god jakthund som fungerer veldig godt til ettersøk. I Japan har den blitt brukt til jakt på villsvin og bjørn, og den er således en fryktløs hunderase!
Rasen kan fungere som en familiehund, men må altså ha en eier som gir den nok mosjon, nok mental stimuli, og som klarer å være en tydelig og bestemt leder for den.
Det er absolutt ikke en god hund for deg som er ute etter din første hund, for denne rasen har lett for å ta kontrollen i hjemmet hvis du ikke selv har det. Passer best for erfarne hundefolk!
Merk at det også er noe som heter amerikansk akita. Denne er en variant av akita som er avlet frem til å være større, og har som navnet tilsier sitt opphav i USA, ikke Japan, og er derfor ikke regnet som en japansk hund.
3) Japanese chin
Japanese chin er en artig, liten selskapshund. Den første hunden ble visstnok gitt til det keiserlige palass i 732 i en gave fra Korea, men nå regnes det som en japansk hund. Japanese chin er av typen spaniel, og brukes ofte som tempelhunder i hjemlandet.
I Norge er japanese chin en sjelden rase, men man møter dem fra tid til annen. Det er en liten hund som har mot som om den var ti ganger så stor, og egner seg godt som en selskapshund. Den trenger en del mosjon, men er svært ålreit å leve med om den får nok mosjon og mental stimuli.
Japanese chin regnes som en svært renslig rase som knytter veldig sterke bånd til personer den bor sammen med. Det kan derfor være en veldig fin familiehund.
Rasen brukes først og fremst som utstilling- eller selskapshund her i Norge, men noen har også gjort det greit med hundesport med den.
4) Kishu
Kishu er nok en spisshund fra Japan, og er en muskuløs og balansert hund. I Japan ble den brukt som jakthund for hjort og villsvin, og ble i århundrer brukt til dette.
Det er trolig ingen kishuer i Norge, så det er ikke spesielt enkelt å få tak i en slik en. I Japan er det en del kishuer igjen, men det er likevel en svært sjelden raser man ikke ser ofte.
Ettersom den er såpass sjelden finnes det ikke all verdens med informasjon om rasen, men den er trolig som jakthunder flest, og trenger mye mosjon og mental stimuli for å trives. Det sies at den er veldig selvstendig med sterk jaktlyst, og fungerer godt som vakthund.
Les mer om kishu på raseprofilen dens her.
5) Kaï
Kaï er en spisshund som skiller seg tydelig fra de andre spisshundene ved at den har «tigerstriper» eller brindlepels. Den er litt større enn en shiba, og har vært brukt som jakthund på alt fra hønsefugl til bjørn.
I Japan kalles rasen for tora inu, som kan oversettes til tigerhund. Dette navner kommer av den stripete pelsen dens.
Rasen fungerer som familiehund, men som med andre jakthunder kreves det at den får nok mosjon og mental stimuli for å fungere på hjemmefronten. Dette er en hund som trenger ganske mye av begge disse tingene, så eiere må belage seg på mye arbeid for å holde denne rasen.
Dette er også en urhund, og trenger en tydelig og bestemt leder, for hvis den ikke har det kan den selv oppfatte seg selv om flokklederen.
Kaï er svært sjelden i Norge, og trolig finnes det kun en håndfull med hunder. I Japan er det trolig rundt 15 000 kaïer.
6) Japansk terrier
Japansk terrier er den eneste terrieren fra Japan, og var lenge veldig populær i hjemlandet sitt. I dag er det en utrolig sjelden rase. Vi har ingen japanske terriere i Norge, og derfor heller ingen oppdrett av dem. Det var et par hunder i Norge for noen år tilbake, men begge disse er nå døde.
Uansett, det er en veldig fin hund som regnes som svært intelligent. De er livlige og aktive, og trenger mye mosjon. Så lenge den får dekket behovene sine er det en overraskende god familiehund som fungerer i både små leiligheter så vel som i store hus på landet.
En japansk terrier blir rundt 5 – 6 kg tung, og har meget kort pels. Den må derfor ha klær på vinteren.
7) Hokkaido
Hokkaido er nok en spisshund som ble brukt som jakthund. I likhet med shiba regner man dette for å være blant verdens eldste hunderaser, og den har et betydelig urhundpreg. Også denne ble brukt for å jakte storvilt som bjørn og hjort.
Rasen blir middels stor, med voksne hunder som veier omtrent 25 kg. De har et sterkt jakthundinstinkt, trenger en erfaren leder, og regnes som en hardfør og livlig rase. Disse har en enormt tett pels som gjør de godt egnet for å være utendørs på vinteren.
Dette er nok en rase som kanskje ikke engang finnes i Norge. Siste dokumentasjon på kartlegging er fra 2013, og da fantes den ikke her i landet, men den finnes flere steder i Europa, så det er ikke utenkelig at den dukker opp her før eller siden.
8) Tosa
Tosa er en stor molosserhund som har blitt avlet frem for å være en kamphund. Rasen er forbudt i Norge og en del andre land!
Som man forventer fra en kamphund er tosa en uredd og modig hund. Den er kjent for å være skeptisk til fremmede, og regnes som svært egenrådig.
For å ha en tosa må man være en bestemt og erfaren leder som virkelig går inn for å dekke alle behovene hunden har. Den trenger mye mental stimuli, og ganske mye mosjon. Hvis man får til alt dette kan det være en fin hunderase, men den har naturligvis en del utfordringer knyttet opp mot å ha vært avlet frem som kamphund.
Voksne hunder kan bli opptil 55 kg, selv om rundt 40 – 45 kg er mer vanlig. Den regnes ikke som noen god familiehund eller selskapshund, men vil gjøre en formidabel jobb som vakthund.
I Norge er rasen altså ulovlig å holde.
9) Japansk spisshund
Japansk spisshund er i motsetning til mange av de andre spisshundene fra Japan godt etablert i Norge og Europa. Dette er en liten hund som kanskje kan ligne litt på en ganske stor pomeranian, så det er kanskje ikke så rart at den har blitt en populær hund.
Japansk spisshund er først og fremst en selskapshund, men fungerer også til agility og annen hundesport. Den er veldig glad i å bruke kroppen sin, og elsker å spurte! Man bør derfor ha mulighet til å la den løpe fritt uten bånd, enten i en stor hage eller i en hundepark fra tid til annen.
Den knytter sterke bånd til eierne sine, og noen føler at den kan bli litt klengete, men det er ellers en veldig fin familiehund som går greit med barn. De blir veldig glade for turer i skogen, men har ikke verdens største behov for mye mosjon.
Om du vil ha en japansk spisshund er det viktig å være klar over at det er en hund som trenger å være mye mer familien sin, og den vil ikke trives om den må tilbringe store deler av dagen hjemme alene.
Rasen trenger faktisk ikke all verdens med pelsstell, for den klarer fint å holde pelsen fin og flokefri selv.
Les mer om japansk spisshund på raseprofilen dens her.
10) Shikoku
Den siste japanske hunderasen er også en spisshund, og igjen er det en svært sjelden rase. Det er trolig kun noen få shikokuer i Norge, og heller ikke mange i resten av Europa. Det antas at det kun er rundt 100 hunder av denne rasen utenfor Japan.
Shikoku er avlet frem for å være en formidabel jakthund som jakter storvilt, samtidig som det er en rolig hund på hjemmebane. Rasen er mer førerorientert enn de andre spisshundene fra Japan, men vil fortsatt være egenrådig nok til å unnlate å adlyde enhver kommando. Igjen trenger den en tydelig og konsekvent eier med en del erfaring.
Det er viktig å være klar over at shikoku er mer primitiv enn selv de andre spisshundene på denne listen, noe som kommer med både fordeler og ulemper. Atferden kan til dels minne mer om en ulv enn en hund, så her må du klare å sette deg selv i lederposisjon!
Ved riktig oppdragelse kan det bli en riktig så fin familiehund. Ikke overraskende trenger den ganske mye mosjon og mental stimuli, så dette er en hund man må bruke mye tid på.
Det sies at shikoku er en av verdens beste raser til å bryte seg ut fra både hundegårder og bur, og det er mange videoklipp av hunder som bruker godt under to minutter på å finne en måte å komme seg ut av hundegårder på! Den må derfor aldri stå i hundegård uten oppsyn, for den vil rømme for å jakte om den bryter seg ut.
